Jeg har nå fått diagnosen prolaps, muskelskade i kne også driver vi å jobber med å finne ut av skuldra mi. Har ekstreme smerter i høyre skulder, men trener jeg så går det litt over. Det funker bedre å trene en å ta smertestillende.
Mange ganger så opplever jeg at jeg ikke får trent eller gjort det som er bra for kroppen min eks sitte i ro en hel dag, da pleier jeg ofte å si fra at jeg ikke klarer å sitte så lenge, men ikke alltid at folk viser hensyn og forståelse rundt dette. Jeg prøver å drive med styrke en dag og kondisjon neste dag og motsatt. Da blir prolapsen nesten helt bra.
Ang kne så har det begynt å rette seg litt, men klarer ikke helt å gå turer med veldig høy stigning, men da pleier jeg å si fra.
I og med at jeg har mye allergier rundt medisiner må jeg selv finne måter som jeg kan mestre hverdagen på uten medesiner.
Men mye mas, stress ang andre, eller mye avtaler gjør ting bare verre og jeg vet ikke alltid hvor jeg skal gjøre av meg.
Av og til får jeg forståelse rundt dette, men andre ganger blir folk så sinna at de sprekker pga at jeg ikke klarer det de har satt meg til.
Det var en stund at kiropraktor sa jeg ikke kunne trene, jeg ble så rastløs at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg, og spør jeg Kællen om å gå tur så hender det at han sier eks han ikke orker pga forkjølelse, men selv om jeg blir det må jeg ut å bevege meg og tenker at ja ja jeg får jo svetter ut litt av forkjølelsen da også ler jeg.
Var på sykehuset i oktober og fikk også vite at jeg er kronisk forstoppet, å indremedisin legen skrev ur Resolor til meg, men selv om jeg tar disse så måtte jeg være i bevegelse. Etter en brukerundersøkelse av disse så står det at de har best effekt da man er fysisk aktiv.
For meg er det best å styre unna stress for stress til disse plagene er ikke bra, leve ett godt liv, regelmessig liv, mosjon pluss hjernetrim eks spille brettspill sjakk eller lese noter og holde hode i gang da har jeg det bra.
Musikkskole er en bra rehabilitering som trener hukommelse, motorikk, gehør, språk mm så det pluss aktiv på dagtid gjør at jeg faktisk klarer meg i hverdagen til tross for plagene.
Det er ikke alltid lett å få folk til å forstå hvorfor du ikke klarer ting eller hvorfor du ikke orker ting.
Tøyer de strikken for langt kan jeg ende med å sove i nesten to dager.
Men ofte må man gå grundige til verks å døtte ting inn med teskje for å få forståelse og da spenner musklene seg man blir sliten og vil helst bort.
Og jeg har sagt til flere at jeg orker ikke deres ting i tilegg Da jeg har nok som det er.
Av og til skulle jeg ønske at de hadde hatt alt dette selv og vist hvordan det er, da hadde de ikke sagt og gjort det de gjør.
Husker han ene legen på kalnes trodde han var en Gud å skulle gi meg picoprepp fof tømming av tarmen før undersøken, jeg sa til han du kan ikke det pga epilepsi og han ble sikkelig sinna. Jeg gikk ned til nevropoliklinikken tok en prat og de sa at han kunne ringe vakthavende nevrolog, jeg gikk da opp til legen å sa det og da først ga han seg.
Jeg har egentlig god erfaring da det gjelder det norske helsevesen, men synd at noen ødelegger dette. For de er som oftes veldig flinke, men bør kunne lytte til pasientene sine. Jeg tror nok det at de som lever med slike ting i mange år kan mer enn hva de har lest i en bok.
Men jeg er takknemlig for de som Jobber med meg: fastlege, kiropraktor osv at de hører på meg å hjelper meg for at jeg skal fungere, hadde de ikke gjort det hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Dyktige er de.
Så oppskriften til disse plagene er
Minimalt med stress og andres påkjenninger
Trene
Hjernetrim
Gå tur
Regelmessig liv og ett rolig liv
Pluss å ha stabile oppegående hjelpere rundt seg
Og at folk viser forståelse og respekterer deg for den man er.
Da behøver man nesten ikke røre noen smertestillende i det hele tatt og ting sklir greit og alt blir bra.
Da håper jeg at jeg klarer å hjelp noen med samme plagene for at de skal få en bra hverdag til tross for de kroniske smertene
